iFOKUS

Det norska tillståndet

ANALYS Hur sänker man en norsk ubåt? Svar: Man simmar ner och knackar på! Hur sänker man den en gång till? Svar: Man simmar ner och knackar på och då öppnar norrmannen och säger: “Tror du jeg er dum og går på den en gang til?”

Före jag flyttade till Norge hade jag egentligen lite kunskap om landet utover denne type klassiske Norgesvitser. Nordmennene har akkurat de samme vitsene om oss svensker, og der er det selvsagt svensken som er den dumme. Vitsene har aldri vært vondt ment, men mer en slags søskenkjærlighet mellom to nasjoner som på mange måter lignet hverandre. Og det var slik jeg oppfattet oss, som mer like enn ulike og nordmennene jeg møtte ga uttrykk for at det var gjensidig. Jeg visste at nordmennene var flinke i skisport og at de på den tiden gjorde det bra i fotball. Ishockey kunne de derimot ikke, men der har de faktisk kommet seg en aning. Nordmennene skjønner svensk bedre enn svenskene skjønner norsk, noe jeg har fått forklart med at man så mye på svensk TV og svenske barneprogrammer her.

Jeg flyttet fra Sverige til Norge i 1998. Dette var året etter at Anders Behring Breivik, terroristen som den 22. juli 2011 sprengte regjeringskvartalet og henrettet sosialdemokratiske ungdommer på Utøya, hadde meldt seg inn i Fremskrittspartiets Ungdomsparti. Av tidligere partikollegaer har han blitt beskrevet som en nyliberalist som innledningsvis var mest opptatt av å bli rik. Ifølge den norske journalisten Åsne Seierstad var dette massemorderens opprinnelige drøm: «-Hadde den unge Breivik lyktes i å oppfylle sin første store drøm – å bli ufattelig rik – hadde Utøya aldri skjedd». Blant litteraturen som Breivik hadde listet opp som favorittbøker i sitt manifest 2083 – A European Declaration of Independence (2011) finner man også Ayn Rands libertarianske klassikere Atlas Shrugged (1957), en bok som nærmest har vært pensumlitteratur i Fremskrittspartiet.

På den tiden var fortsatt Fremskrittspartiet på mange måter pariah i norsk politikk. Ingen av de etablerte partiene var interesserte i noe utstrakt samarbeid. Det hadde selvfølgelig med den innvandringsfiendtlige og rasistiske retorikken å gjøre. Til og med på den borgerlige siden av norsk politikk fant man representanter som smykket seg med den gule hånden med teksten «Ikke mobb kameraten min!», som var organisasjonssymbolen til de norske antirasistene i SOS rasisme.

Året innen Anders Behring Breivik meldte seg inn som medlem i Fremskrittspartiets ungdomsparti hadde det samme lokallaget i Oslo vært gjenstand for en skandale. Et titall nynazister fra organisasjonen Viking hadde meldt seg inn i lokallaget og når dette ble avslørt dukket det opp overskrifter om nynazistisk infiltrasjon i dagspressen. En av disse nynazistene hadde dessuten holdt taler om farene med norsk innvandringspolitikk for lokallaget, til jubel og applaus. Avsløringen førte imidlertid til at noen medlemmer valgte å melde seg ut i protest fra ungdomspartiet, mens andre bagatelliserte hendelsen. Den daværende partilederen Carl I. Hagen uttalte først at det ikke var sikkert at et medlemsskap i Viking var uforenlig med et medlemskap i Fremskrittspartiet. Samtidig valgte han å bruke anledningen til å anklage de andre partiene for å kaste stein i glasshus da de hadde muslimer blant sine medlemmer.
De nynazistiske infiltratørene ble imidlertid for vanskelige for Fremskrittspartiet og etter relativt kort tid ble de ekskludert, med unntak av lederen som meldte seg ut frivillig. Med Breivik som det ytterliggående eksempelet er det åpenbart at dette ikke var et engangstilfelle. Dessuten hadde lignende ting skjedd mange ganger før. I 1995 hadde et titall personer nært knyttet til Nasjonaldemokratene og kretsen rundt det etnonasjonalistiske Fritt Forum/Norsk Blad gjort akkurat det samme og meldt seg inn i ungdomspartiet.
I 2002 ble det avslørt at en mann med bakgrunn fra norske nynazistiske miljøer hadde jobbet som politisk rådgiver for Fremskrittspartiets stortingsgruppe og at han dessuten hadde rosende anbefalinger fra Carl I. Hagen i forbindelse med at arbeidsforholdet ble avsluttet. Noen år senere dukket den samme mannen opp i svenske nynazistiske miljøer og det ble gjort oppslag i den norske pressen om at han hadde delt talerstol med folk som David Duke under Nordiska Festivalen.

Til dels var det stadig tilbakevendende saker som dette som gjorde at Fremskrittspartiet lenge ble betraktet som en umulig samarbeidspartner for en borgerlig side som ville gi et skinn av anstendighet. Men med økende valgfremganger for Fremskrittspartiet så endret seg også klimaet for samarbeid. Plutselig var det umulige lenger ikke umulig.

Ganske snart begynte de og de andre borgerlige partiene å gjøre seg stort besvær med å trekke en grense mellom det norske partiet og Sverigedemokraterna. Metoden var den samme som man hadde brukt tidligere, når man ville markere en grense mellom sin anstendige borgerlige politikk og det uanstendige Fremskrittspartiet. Dette var det mange som kjøpte, langt inn på venstresiden. Når Sverigedemokraterna brøt sperregrensa i 2010 uttalte Fremskrittspartiets leder Siv Jensen følgende: «-Vi har ingenting til felles med Sverigedemokraterna. Jeg har ikke noe behov for å ta avstand fra dem, fordi vi aldri har hatt noe med dem å gjøre.» I et intervju med Klassekampen omtalte hun til og med Sverigedemokraterna som «et slags nasjonalistisk sosialistparti». Det tok imidlertid ikke spesielt lang tid før også den pipen fikk en annen lyd. I 2018 har flere fremtredende fremskrittspartister snakket varmt om et fremtidig samarbeid med det «nasjonalistiske sosialistpartiet» Sverigedemokraterna. Man har til og med erkjent at de to partiene egentlig ligner hverandre ganske mye.

Nå er det selvsagt ikke slik at Sverigedemokraterna er et nasjonalsosialistisk parti. Det er ikke Fremskrittspartiet heller. De to partiene ligner selvsagt på hverandre i den forstand at begge partiene lefler med innvandringsfiendtlig retorikk, har lignende historier med ekskluderinger av nazistiske «infiltratører» og de fremmer begge to et konspirasjonsteoretisk verdensbilde for å mobilisere velgere.

En av de sentrale konspirasjonsteoriene for å mobilisere velgere har vært å fremme et bilde av innvandrende muslimer som en trussel mot samfunnet og våre svenske respektive norske verdier. Etter terrorangrepet den 22. juli 2011 ble det for en tid vanskelig for Fremskrittspartiet å benytte seg av en retorikk med begreper om «snikislamisering», altså en bevisst politisk plan fra venstresida om å langsomt gjøre befolkningen og landet islamsk, da forestillingen om dette var en så sentral del i terroristens verdensbilde. At han dessuten hadde vært medlem i partiet og ungdomspartiet i en periode over ti år gjorde det hele naturligvis langt verre.

Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna ligner også på hverandre i den forstand at begge bejaer rollene som ofre. Etter at den tidligere fremskrittspartisten hadde slaktet ned 77 menneskeliv i sine to angrep, gikk partilederen Siv Jensen ut i mediene og uttalte at hun syns drapene var avskyelige, men at det var like avskyelig at massemorderens holdninger ble knyttet til Fremskrittspartiet: «-Det er mye som tyder på at også vi har blitt et uskyldig offer for denne mannens gjerninger», uttalte hun i samme intervju. I ettertid har hun vært nødt til å trekke tilbake disse uttalelsene og har i stedet fremstilt seg som misforstått.

Likevel er det ikke mangel på partikollegaer som har unnskyldt og bortforklart massedrapene på barn og unge med Norges uansvarlige innvandringspolitikk. Breivik selv hevdet at han utførte massedrapene fordi han mente at Fremskrittspartiet hadde blitt demonisert i norsk presse. Merkverdig nok var dette med demonisering og stempling av Fremskrittspartiet også retorikk som døk opp i den påfølgende valgkampen og tilsynelatende noe som veldig mange nordmenn aksepterte.

Den tidligere borgerlige politikeren Kristin Clemet, leder for den borgerlig-liberalistiske tenketanken Civita, hevdet i artikkelen «Hvitvasking av FrP?» at selv om mange fra høyre- til venstresiden var innvandringsmotstandere, så forsøkte man å «… demonisere Frp og etterlate inntrykk av at alle andre ønsker en mye mer liberal og hyggelig innvandringspolitikk». Dette er ikke uventet retorikk fra borgerlige som ønsker makt med støtte fra innvandringsfiendtlige stemmer. Hun skriver likevel en interessant ting som trenger nærmere betraktning.

«Da Frp ble stiftet på 1970-tallet var det Arbeiderpartiet og LO som var opptatt av å stenge grensene, mens Frp var opptatt av å senke skattene og bekjempe byråkrati. Senere, på 1990-tallet, var det Frp som målbar innvandringsmotstanden, og da i en tone og med argumenter som til tider var svært negative.»

Det som står her er til stor grad korrekt, selv om den tidligere borgerlige politikeren glemmer noen viktige nyanser. Prosjektet til den tidligere partilederen Carl I. Hagen har hele tiden vært «å føre krig mot velferdsstaten». Han ble til og med en viktig inspirasjonskilde for svenske libertarianere og nyliberalister og i et intervju i 1985 med Tidningen Contra sa han til og med seg å være for helt fri innvandring, så lenge de som kom til landet kunne forsørge seg selv og stå utenfor alle velferdsordninger.
Spesielt med en hendelse under valgkampen i 1987 endret dette seg og det er her at Fremskrittspartiet begynte å fremstille muslimer spesielt og innvandrere generelt som en trussel. I innspurten til valgkampen kunne Carl I. Hagen vise frem et brev som han hevdet å ha mottatt. Brevet var signert med navnet Mohammad Mustafa og etter at Hagen hadde proklamert at «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» leste han opp fra brevet hvor det ble sagt at muslimene kom til å ta over Norge, gjøre om kirkene til moskeer og at dette kunne gjøres fordi muslimene fødte flere barn enn nordmenn. Selv om det viste seg at brevet var forfalsket så gjorde Fremskrittspartiet sitt beste valg med et valgresultat på 12 %.

Med dette ble fiendtligheten mot Islam et fast innslag i Fremskrittspartiets retorikk og politikk. Under Kjell Magne Bondeviks andre regjering fikk den islamfiendtlige stiftelsen Human Rights Service innvilget statsstøtte. Mellom 2001 og 2011 mottok stiftelsen 2 millioner i året for å lage propaganda for Fremskrittspartiet.

Omtrent på samme tid som Mustafa-brevet dukket en mann ved navn Tor-Mikkel Wara opp i ungdomspartiet og han ble rask omtalt som en komet i mediene og en kronprins innad partiet. I 1993 hadde han for eksempel advart Hagen mot å misbruke innvandrersaker som stemmeanker og antydet at partiformannen drev med dobbelkommunikasjon i en tale om positiv og negativ nasjonalisme. Etter at han meldte seg ut fra ungdomspartiet og ble ansatt i et PR-byrå var det mange som mente at «anstendigheten i partiet forsvant med ham». Når han igjen dukket opp i den norske politikken som justisminister i 2018 var mange begeistret. Til forskjell fra sine forgjengere i posisjonen har Wara aldri vært oppfattet som noen innbitt innvandringsmotstander, noe som førte til at til og med stemmer fra venstresiden uttrykte sin begeistring.
Den umiddelbare forgjengeren Per Sandberg, som bare inntok rollen midlertidlig, hadde selv en spesiell bakgrunn. I 1997 hadde han blant annet blitt dømt for å ha mishandlet en innvandrer og i sin rolle som nestleder i partiet hadde ved flere anledninger kommet med grove rasistiske uttalelser. Så sent som i 2015 hadde han gitt Kristelig Folkeparti skylden for at unge mennesker reiste fra Norge for å slutte seg til terrororganisasjoner som Islamske Staten.

Den enda tidligere forgjengeren Sylvi Listhaug hadde nærmest oppført seg som et nettroll på sosiale medier, hvor hun blant annet hadde hevdet at sykehjemsplasser blitt tømt for å gi plass til overnattende romfolk; kirken er gjennomsyret sosialistisk; godhetstyranniet som rir det norske folket som en mare; og at Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Den siste uttalelsen siste uttalelsen førte til så skarp kritikk mot Listhaug at hun til slutt ble nødt til å avgå.
Listhaug oppførte seg imidlertid ikke bare som et troll på internett. Ved flere tilfeller har hun også uttalt seg negativt og fiendtlig om homofile og samkjønnet ekteskap. Hun har deltatt på konferanser sammen og delt talerstol med kristenfundamentalistiske mørkemenn og demonutdrivere.

Under valgkampen i 2017 reiste hun til Rinkeby i Sverige for å holde norsk valgkamp under parolen «svenske tilstander». I Norge er «svenske tilstander» en konspirasjonsteoretisk forestilling om et Sverige som en helvetes forgård, hvor innvandring, genusvitenskaper og den politiske korrektheten har indoktrinert den svenske befolkningen og kastet landet ut i en dyp krise som nærmest kan sammenlignes med en lavintensiv borgerkrigstilstand. Dette er nærmest en blåkopi av det man kan lese om Sverige på nettsider som Avpixlat, Fria Tider og lignende. Med Fremskrittspartiet har det som en gang kunne vært en svenskevits rett og slett blitt gangbar politikk.
Listhaugs fremtoning og aggressive retorikk har gjort henne umåtelig populær blant tvilsomme elementer i den norske befolkningen og når hun måtte avgå mottok hun et hav med blomster og andre sympatierklæringer fra blant annet muslimfiendtlige og nynazistiske grupperinger og individer. Hennes støttespillere arrangerte til og med en støttemarkering utenfor Stortinget, som utsporet med at blant annet en tidligere politimann og støttespiller ble bortvist etter å ha gjort en Hitler-hilsen. Dette var imidlertid ikke første gang nazister hadde vist Listhaug sin støtte.

I 2016 hadde om lag 140 personer samlet seg i en merkelig slags fredsring utenfor Stortinget til støtte for Listhaug som den gang var innvandringsminister. Også denne gang viste det seg at flere av deltakerne var organiserte nazister og muslimhatere, som tydeligvis ville uttrykke sin glede for og støtte til en innvandrings- og integreringsminister i et demokratisk land.

Likevel er det åpenbart for de fleste, på den antirasistiske venstresida, at Listhaug ikke er en rasist. Dette blir også bekreftet av den tidligere Stortingspolitiske rådgiveren, som selv derimot hadde sin bakgrunn fra nynazistiske kretser.

«At hun som de fleste andre i partiet har viftet kokett med Ayn Rands Atlas Shrugged er som det skal være om man skal være comme il faut i blå partikretser. Der finner man bastante fraser og nyansefrie fiendebilder i dramatisk, hollywoodsk fortellerform, men det er andre i partiet som er virkelige ideologer og som kan sin objektivisme og nyliberalisme med Mise (sic!), Hayek og Friedman som ledestjerner – og Ayn Rand som gudinne.»

Ifølge denne var Listhaug alt annet enn en utpreget innvandringskritiker. Derimot blir hun beskrevet som pragmatisk og opportunistisk som drev et skuespill for de som derimot var kritiske til innvandringen. Akkurat slik Hagen hadde snudd fra å være for helt fri innvandring, til å bruke frykten for innvandring gjennom forfalskede Mustafa-brevet i 1987 som stemmeanker, så også aynrandisten Listhaug det opportunt å skremme velgere med store overskrifter.
Selvsagt er ikke dette noe som gjelder alle i Fremskrittspartiet. På den ene sida finner man folk som Tor-Mikkel Wara, som i 1993 uttrykte skepsis til at Hagen brukte frykten for innvandring og snakket om positiv versus negativ nasjonalisme, for å mobilisere velgere til Fremskrittspartiet. Til forskjell fra Listhaug kunne Wara se ut til å være en av disse «virkelige ideologene» som dessuten hadde et snev av moral og anstendighet. Det var slik han ble beskrevet i pressen i 1993 og det var slik mange betraktet ham når han tok over som justisminister i 2018. Det var også slik vi på venstresida så ham.

På den andre sida finner man derimot personer som Per-Willy Amundsen, som var justisminister før Sylvi Listhaug tok over. Til forskjell fra Wara var Amundsen en av de som henga seg til Hagens retorikk, men trolig ikke av oppurtunisme slik Listhaug gjorde men av faktisk frykt for innvandringen, da han snakket i termer av «behov for nye korstog mot Islam». Den 22. juli dukket det opp kommentarer på den kommende justisministerens facebookvegg, hvor blant annet en kjent muslimfiendtlig «Norgespatriot» skrev at han i det minste håpte at de drepte på Utøya var «innvandringsvennlige sosialister». Som justisminister gjorde Amundsen imidlertid ikke spesielt mye vesen fra seg.

Når aynrandister som Listhaug og Hagen snakker om en sivilisasjonskrig, så er dette noe helt annet enn når folk som Sandberg eller Amundsen gjør det. Mens de sistnevnte høyst trolig tror at noe slikt virkelig foregår, så betrakter de førstnevnte forestillingen som et verktøy for en helt annen krig: den som blir ført mot velferdsstaten.

Etter at en eller annen ukjent person straks før juletider i fjor hadde skrevet «Rasisit» på husveggen til justisminister Wara, og malt et hakekors på bilen til vedkommende, reagerte mange på venstresida med vantro. Selv om Wara har blitt betraktet som tilhørende den liberalistiske fløyen av Fremskrittspartiet, så har han også blitt betraktet som relativt anstendig i spørsmålet om innvandring. Ingen nazister ville slått en fredsring rundt Stortinget på grunn av ham, sendt ham blomster, eller gjort Hitler-hilsener for å hedre ham under en markering til hans ære. Derfor har det aldri vært noen grunn til antirasistisk eller antifascistisk mobilisering mot ham.
Likevel eksisterte det dem som mente seg å vite hvem som sto bak, eller i det minste hvem som hadde skylden og kunne klandres for hærverkene. Noen få dager tidligere hadde teaterstykket Ways of Seeing blitt avholdt på Black Box teater i Oslo. Litt ut på kvelden fikk jeg en melding med et bilde fra regissøren Marius von der Fehr, som lurte på om jeg visste hvem personen på bildet var, fordi vedkommende hadde oppført seg merkelig under selve forestillingen og filmet skuespillet. Etter hvert viste dette seg å være justisministerens samboer.

«I Ways of Seeing begir de seg inn i gråsonen mellom hva som kan være rett og galt, hva som er legitimt og illegitimt, og hva som er lovlig og ulovlig; både for staten og for individet. Med seg på ferden har de tidligere høyesterettsdommer, Ketil Lund, som ledet etterforskningen av den norske statens ulovlige overvåkning av venstresiden.»

Slik blir skuespillet og intensjonene bak oppsummerert på nettsiden til Black Box. I skuespillet blir det rettet en advarende finger mot et alt mer autoritært samfunnsklima, med den historiske overvåkingen og represjonen av venstresida som bakteppe. Et av virkemidlene var å filme blant annet fasadene til justisminister Wara sitt hus, fordi han var den øverste sjefen for de myndighetene som skuespillet kritiserte.

Helt fra begynnelsen hevdet samboeren at skuespillet skal ha vært en direkte årsak for at justisministerens hus og eiendom ble gjenstand for angrep. Ved siden av anklager om rasisme inkluderte angrepene også brannattentater og ubehagelige trusselbrev med hvitt pulver i postkassen. Den slags setter selvfølgelig hærverkene innenfor helt spesielle referanserammer, som fører tankene til alvorlige politiske attentater og terrorisme.

Det som kom ut fra politiet gikk innledningsvis også langt i å antyde at dette kunne dreie seg om en form for hatkriminalitet. Plutselig sluttet folk å omtale hendelsene som hærverk, og begynte i stedet å omtale de som angrep på demokratiet og rettsstaten. Noe av det mest interessante med debatten som fulgte har vært å se hvordan stemmer som ellers avviser at der er et kausalt forhold mellom ord og handling, og som har vært kritiske til ord som ytringsansvar, plutselig så sitt snitt til å ansvarliggjøre et lite venstreradikalt skuespill som verken hadde oppfordret til vold eller trusler. Noe slikt ble ikke engang antydet i skuespillet. Det som var nok for å trekke tråder mellom et teaterstykke og de terroristiske angrepene, var et bilde av fasaden til justisministerens hus.
Hykleriet toppet seg med at Rita Karlsen fra det statssponsrede Human Rights Service siterte en «psykiatriker som også underviser i voldsrisikovurdering» på at dette var snakk om terror, samtidig som man mente seg å kunne ansvarliggjøre det venstreradikale skuespillet.

Men hvorfra tok man ideen om å bruke bilder av hus i skuespillet i første omgang? Mindre enn et år tidligere hadde Hege Storhaug, som leder i det muslimfiendtlige Human Rights Service, lagt ut et bilde av et privathus i Rælingen kommune fordi det sto «reklame for Allah» på husveggen. Artikkelen på HRS var dessuten del i en kampanje med hashtagen fotoprosjektet, hvor Storhaug hadde oppfordret sine islamfiendtlige lesere til å dokumentere den pågående islamiseringen i samfunnet: «Vi vil i tida framover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams framvekst går raskt». Når HRS ble kritisert for fotoprosjektet, mindre enn et år innen Ways of Seeing hadde premiere, avviste man at det var det minste problematisk.

På facebook gikk den tidligere justisministeren Sylvi Listhaug ut med særdeles skarpe anklager mot Ways of Seeing som hun ga direkte skyld for angrepene mot Wara. Hun anklaget til og med de involverte i skuespillet for å være overgripere som inntok en offerrolle.

Anklagene mot kunstnerene toppet seg med at statsminister Erna Solberg gikk ut i mediene og rettet en fordømmende pekefinger mot skuespillet og teateret, med anklager om ansvar og skyld for det Wara hadde blitt påført. Dette til tross for at hun innrømte å ikke ha sett skuespillet i det hele tatt.
Interessant nok gjorde statsministeren dette bare en dag innen justisministerens egen samboer ble arrestert av politiet, mistenkt for å ha utført «terroren» på egen hånd, med hensikt om å legge skylden på personene bak Ways of Seeing som hun hevdet å ha inspirert venstreekstreme aleneulver til å utføre terrorhandlingene. Det er høyst usannynlig at statsminister Solberg, som landets øverste leder, på dette tidspunktet ikke var kjent med mistankene mot Waras samboer.

Plutselig ble det behov for å innvilge en overgriper offerrollen igjen, og straks skulle det som inntil nylig var rubrisert som venstreekstrem terrorisme, plutselig handle om en «familietragedie» og hvor vanskelig dette var for Waras famile. Men på noen punkt har det ikke endret seg. Mens Sylvi Listhaug valgte å fjerne sine anklager fra facebook har Carl I. Hagen valgt å fortsette å anklage skuespillet for å ha gjort seg skyldig i hatkriminalitet for å ha brukt et bilde av en husfasade. Når det var snakk om at HRS skulle miste statsstøtten fordi de brøt vilkårene, blant annet på grunn av sitt kritiserte fotoprosjekt, så kom Fremskrittspartiet derimot til redning.

Er bunnivået nådd enda? Det vet jeg ikke men jeg skal si fra når jeg ser noen senkte norske ubåter.

Magnus Eriksson – idéhistoriker
redaktionen@aktuelltfokus.se

Upp